Domstoler, maktfordeling og menneskerettigheter – En lårkort innføring

Det skrives kilometer lange facebookposter og utallige twittermeldinger hvor man på ramme alvor mener at dommere må avsettes, dommer må omgjøres, det hevdes at man er dømt in absentia, offer for justismord, dommere er personlig ansvarlig for dommer og så videre. Det insisteres og forlanges at Domstoladministrasjonen må ta affære og rydde opp. Jeg snakker igjen om det mørkeste helvete av konspirasjonsmiljøet.
Det er ikke Domstoladministrasjonens (DA) oppgave å blande seg inn i avgjørelser og dommer som domstolene fatter. 



Hva er domstolsadministrasjonen virke og oppgaver? 
Alle dommere er ansatt av Staten og lønnes av Staten. Domstoladministrasjonen (DA) er det administrative organet som har ansvaret for driften av domstolene: Lokaler, utstyr, støttetjenester, rekvisita, etc. DA har også det formelle arbeidsgiveransvaret for dommerne, og har ansvar for å betale lønn, pensjonsinnskudd og forsikringer. 

Dommerne er uavhengige
Dommerne skal være uavhengig fra politisk styring og kontroll når de treffer sine avgjørelser. Det er altså et krav om at dommerne skal kunne utøve sin gjerning (dømme i rettstvister) uten å være under politisk styring og politisk kontroll. Dommernes uavhengighet er vernet i Grunnloven §95 (mine uthevinger):
Enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid. Rettergangen skal være rettferdig og offentlig. Retten kan likevel lukke rettsmøtet dersom hensynet til partenes privatliv eller tungtveiende allmenne interesser gjør det nødvendig.
Statens myndigheter skal sikre domstolenes og dommernes uavhengighet og upartiskhet
Dommerne embedsmenn/kvinner, og de har et meget sterkt oppsigelsesvern: De kan ikke sies opp på grunn av at noen er uenig i domsavgjørelsene. Og det er kun domstolene selv som kan avsette en dommer, se Grl. §22, 2. ledd
Andre embetsmenn [dommere] kan bare suspenderes av kongen og skal da straks tiltales for domstolene. Men de må ikke avsettes uten etter dom og heller ikke forflyttes mot sin vilje.
Maktfordelingsprinsippet
Er det noe det rotes med i konspirasjonslandskapet så er det hva maktfordelingsprinsippet er og hva det innebærer. Maktfordelingsprinsippet er et politisk-juridisk prinsipp som går ut på at statsmakten skal fordeles på tre uavhengige institusjoner: en lovgivende, en utøvende og en dømmende. Det var viktig ved utarbeidelsen av den norske Grunnloven i 1814. Det er et prinsipp som er en del av vår konstitusjon i Norge, det vil si at det er et prinsipp som danner fundamentet for hvordan vårt samfunn er organisert.

Stortinget gir lovene, regjeringen utøver forvaltningsmyndigheten innenfor disse lovene, og domstolene dømmer og avgjør saker som oppstår. Regjering eller Storting har ikke anledning til å gripe inn i den dømmende virksomhet - domstolen er suveren, og har siste ordet i avgjørelsen av rettslige tvister. Stortinget og regjeringen kan heller ikke omgjøre dommer som er avsagt. 
Dette fremgår også av Grl. §§88 og 90.

La oss tenke oss følgende scenario: 

Hvordan skulle det vært dersom staten kunne presse domstolen til å dømme slik staten vil? Hvordan ville det vært hvis det var det ledende politiske partiet eller president/statsminister som til enhver tid kunne få kontroll over domstolene?  
  
Det er det vi ser i land som Tyrkia hvor det har vært en utrenskning uten like. Stort sett er all makt nå samlet i hendene på president Recep Tayyip Erdogan. 
Erdogan erklærte seieren: - Dette er en seier for hele Tyrkias befolkning
Erdogans foreslåtte system er unikt i verden, skrev Henri Barkey, leder for Midtøsten-programmet til Woodrow Wilson International Center for Scolars i Washington Post.
– Det utvisker all makt som både den lovgivende og den dømmende makt har hatt over den utøvende, som vil bli samlet i én hånd
Uten den nødvendige maktfordelingen risikerer Tyrkia å ende opp med et autoritært styre, advarte Venezia-kommisjonen i en rapport til Europarådet, som ledes av Thorbjørn Jagland
I Polen har Lov og rettferdighetspartiet, et høyrepopulistisk parti fått igjennom det de kaller en reform som gjør at politikerne får kontroll over domstolene, noe du kan lese her: Nye lover i Polen gir justisministeren kontroll over domstolene.

Så langt har presidenten lagt ned veto mot to av de tre lovene som nasjonalforsamlingen godkjente. Den ene er loven ville i realiteten brakt høyesterett under politisk kontroll, ved at nåværende høyesterettsdommere ble erstattet med dommere valgt av justisministeren, som også er riksadvokat. President Dudas argument er at en riksadvokat ikke bør ha makt til å utnevne høyesterettsdommere. Polens president legger ned veto mot omstridt rettsreform.
Veien til diktatur og enevelde kan være kortere enn vi tror. Vi bør beskytte og hegne om maktfordelingsprinsippet.  

Menneskerettighetenes plass i vårt lovverk 
Norge vedtok menneskerettsloven i 1999 som var en milepæl i rettsutviklingen, ved at blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) ble gitt status som norsk lov, og med fortrinnsrett ved motstrid med annen norsk lovgivning. Dette nevnes svært sjeldent i konspirasjonsmiljøet, kanskje fordi man faktisk ikke vet om dette. 

Det ble i 2014 gjort en rekke endringer i grunnloven.  
Kunngjøring av endringer i Grunnloven (menneskerettigheter)
Stortinget vedtok tirsdag 13. mai 2014 en rekke endringer i Grunnloven. Formålet med vedtakene var å styrke menneskerettighetene i Grunnloven, og hadde sin bakgrunn i Menneskerettighetsutvalgets rapport fra desember 2011 (Dok.nr.16 (2011-2012).
Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) har også regler om domstolene. I artikkel 6 kan man lese dett:
For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov
Domstolen skal altså være uavhengig. Staten har forpliktet seg til dette både gjennom vedtakelsen av Grunnloven og ved å forplikte seg til å overholde reglene i EMK.

Domstoladministrasjonen er ikke en ankeinstans.
Det er helt åpenbart at DA ikke kan gripe inn i den virksomheten som dommere utøver når de behandler og avgjør rettstvister. Det ville det være et brudd på EMK art 6, Grl. §§22, 88 og 95, samt maktfordelingsprinsippet. 
Det samme vil gjelde forsøk på inngripen fra andre offentlige organer. Dermed blir det uforståelig den hylingen man ser fra særlig konspirasjonsmiljøet hvor man tilsynelatende hevder å være svært opptatt av menneskerettigheter og grunnloven. Det er helt åpenbart at DA ikke kan gripe inn i den virksomheten som dommere utøver når de behandler og avgjør rettstvister. Så hva gjør man hvis man er misfornøyd med en dom? Man kan anke til en høyere rett. Men når ankemulighetene er uttømt er dommen rettskraftig, og slik må det være i en rettsstat. 

Det hyles og skrikes i konspirasjonsmiljøet, og det er som regel alle andres feil når livet ikke ble slik man kanskje så for seg. 
Det har skjedd en tydelig radikalisering i konspirasjonsmiljøet som er blitt mer synlig de senere år. Antisemittisme, antivaksine, anti-barnevern, anti-samfunn og andre ville historier har boblet til overflaten, noe som bare har akselerert etter at Donald Trump vant valget i USA. Fakta biter sjelden på mennesker fra konspirasjonsmiljøet. Forsøker du å gi de selv enkle fakta, så er du straks en del av deres konspirative verden. Det jeg har gitt en lårkort innføring i her, er ikke noe annet enn pensum på skolen i dag. 



Relaterte bloggposter:
Har offentlig ansatte ytringsfrihet?
I konspirasjonsmiljøet møtes kritikk med hets og sjikane
Menneskerettighetsorkesteret som ikke kunne spille en tone





Har offentlig ansatte ytringsfrihet?

Tenk deg følgende: En ansatt arbeidstaker skriver en kommentar på Facebook eller lager en blogg om noe som ikke handler om vedkommendes jobb, men om et helt annet. Noen reagerer på det som skrives, men i stedet for å ta det opp direkte, innlede en dialog og kanskje innlede til en sober debatt, så kontaktes arbeidsgiveren til den som har skrevet kommentaren eller bloggen. I det kullsorte helvete av konspirasjonsmiljøet hersker det en mening om at arbeidstakere ikke har lov å ytre seg offentlig. Gjør de det, så er det helt legitimt å ringe eller tilskrive arbeidsgiver og kreve den ansatte oppsagt, innlegg fjernet, at arbeidstakeren offentlig beklager. Arbeidsgivere avkreves en «forsikring» at slikt ikke må skje igjen. Ellers vil de bli oppringt, motta mailer og bli tagget i innlegg på sosiale medier fremover.


Å kontakte arbeidsgivere er en uting. Den enkelte ansatte er sårbare, fordi det kan skape gnisninger i forhold til ledelsen, samtidig som det blir et irritasjonsmoment, fordi travle ledere bør ha annet å gjøre enn å besvare meningsløse klager fra dilettanter og premiekverulanter. Særlig offentlig ansatte er likevel utsatt, fordi offentlig forvaltning i praksis krever at selv de mest utrolige henvendelser gis seriøse og høflige svar. 
Det er nå blitt like naturlig å kontakte arbeidsgiveren til mennesker som har sagt noe vi ikke liker på nett som det er å kontakte foreldrene til barn som har gjort noe galt.
Fri Fagbevegelse - Opplevd netthets på jobben? Dette kan du forvente av sjefen din. Fellesorganisasjonen (FO) jobber for at den nye forskriftsbestemmelsen for arbeidsmiljølovenfor vold og trusler også skal inneholde nettsjikane. Kan også anbefale hva Advokat Jon Wessel-Aas skriver om offentlig ansattesytringsfrihet.

Hvor sterkt vern har en ansatt i slike situasjoner?
Temaet kan være komplisert og det er nødvendig å avgrense dette til hovedregler og kjerneproblemstillinger. I dette innlegget er det greit å konsentrere seg om offentlig ansatte, men ansatte i private virksomheter har minst like godt vern. 

Ytringsfriheten er en menneskerett
Ytringsfriheten er nedfelt i Grunnloven §100. Den er også nedfelt i den Europeisk Menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 og FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter 19.
I arbeidsmiljøloven § 2 A-1 og § 2 A-2 har vi faktisk regler som verner om varslere - arbeidsgiveren har ikke lov å reagere negativt overfor den som varsler om kritikkverdige forhold (i praksis er det noe annet, varslere møter en rekke sanksjoner, formelle og uformelle). Det er et eget tema, og ikke et tema i denne bloggposten.

Ytringsfriheten er en fundamental rettighet i et demokratisk samfunn. Derfor er gjeldende rett innrettet slik at en må ha et særskilt rettslig grunnlag for å nekte noen å ytre seg. Slike grunnlag finnes, f.eks. i form av at visse ytringer er straffebelagt. Dette vil f.eks. gjelde rasistiske ytringer, eller oppfordringer til å gjennomføre straffbare handlinger. 

Det kan i mange tilfeller være snakk om taushetsplikt som betyr at man ikke uten videre kan ytre seg om forhold som gjør at taushetsplikten blir brutt.

La oss se hva Sivilombudsmannen sier om Lojalitetsplikt og ytringsfrihet:
"Sivilombudsmannen oppsummerer det slik: Når lovligheten av en ansatts ytring skal vurderes, må hensynene bak lojalitetsplikten i det konkrete tilfellet veies mot hensynene bak ytringsfriheten, i tråd med Grl. § 100 annet og tredje ledd og EMK artikkel 10 nr. 2. Ved avveiningen må det tas hensyn til at ytringsfriheten er en menneskerett, beskyttet av Grunnloven og EMK, mens lojalitetsplikten er et ulovfestet prinsipp, som skal ivareta arbeidsgiverens interesser. Dette betyr at det er begrensninger i ytringsfriheten som må begrunnes. Begrunnelsen må være relevant og tilstrekkelig i den enkelte sak, og begrensningene må være forholdsmessige. Generelt skal det mye til før lojalitetshensynet tilsier begrensninger i ytringsfriheten."

Saklig begrensing: Den ulovfestede lojalitetsplikten i arbeidsforhold
Spørsmålet er ikke om en offentlig ansatt har ytringsfrihet. Spørsmålet er om lojalitetsplikten i arbeidsforhold setter en grense. Dersom en arbeidstaker går over grensen for lojalitetsplikten, så kan arbeidsgiver reagere med arbeidsrettslige sanksjoner (advarsel, oppsigelse, dementering/sletting av ytringer).
Alle arbeidstakere har en lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver. Dette betyr at en i sitt virke og ellers skal oppføre seg slik det gagner arbeidsgivers interesser.

Sivilombudsmannen formulerer det slik 
"Lojalitetsplikten innebærer at ansatte har plikt til å opptre lojalt i forhold til den virksomheten de arbeider i. Dette betyr imidlertid ikke at arbeidsgiver har fri adgang til å regulere eller sanksjonere ytringer som ansatte fremsetter på egne vegne, etter sin egen forventning til de ansattes lojalitet.  Tilgang til informasjon og en informert offentlig debatt er viktig for et velfungerende demokrati. Ansatte vil kunne ha spesiell kompetanse, innsikt og erfaring knyttet til arbeidsforholdet. Det vil ofte være nettopp i egenskap av å ha førstehånds kjennskap til området, at den ansattes ytringer har betydning i den offentlige debatten." Kilde
Det er en god oppsummering.  

Det er et par viktige poenger i resonnementet:
Offentlig ansatte har vid ytringsfrihet dersom de fremsetter ytringer på egne vegne. 
Innebygget i dette resonnementet ligger også at publikum ikke uten videre kan sette likhetstegn mellom den ansatte og den virksomheten vedkommende arbeider i. Dersom en gjorde det, så ville ytringsfriheten bli dramatisk redusert, noe som ville være i strid med Grunnloven, EMK, m.v.

Dersom den ansatte uttaler seg på egne vegne, så har vedkommende sterkt vern.
Å uttale seg på arbeidsgivers vegne kan den ansatte derimot ikke gjøre uten videre. Spørsmålet vil være - Hvor langt kan den ansatte gå?
Det finnes ikke noen knivskarpe grenser. Men noen retningslinjer kan trekkes opp. 
Justisdepartementet sier i St.meld. nr. 26 (2003–2004) at bare ytringer som påviselig skader eller påviselig kan skade arbeidsgiverens interesser på en unødvendig måte kan anses som illojale.

I noen tilfeller vil heller ikke dette være tilstrekkelig til å sette grenser for ytringene. 
Dersom hensynene bak ytringsfriheten veier tyngre, vil en ytring fra en ansatt kunne være vernet også når arbeidsgiverens interesser kan bli skadelidende. Et eksempel på dette kan være at ytringen dreier seg om et sentralt samfunnsspørsmål, er en del av en pågående offentlig debatt av en viss interesse, etc. Dersom ytringen ikke kan anses for å være uttrykk for kontroversielle synspunkter, så må arbeidsgiver også tåle at ytringen fremsettes selv om den kan være skadelig for arbeidsgiver.

Sivilombudsmannen har en ganske bred praksis på området. 
Det er flere avgjørelser som konstaterer at arbeidsgiver ikke har anledning til å begrense eller reagere på ansattes ytringer. Grensen går på om det foreligger "åpenbar risiko for skade på arbeidsgiverens interesser." Foreligger ikke dette, så er ytringen lovlig og innenfor det arbeidstakeren kan gjøre uten å få negative reaksjoner fra arbeidsgiveren.
"Ytringer som ikke er undergitt taushetsplikt, og som i hovedsak gir uttrykk for arbeidstakerens egne oppfatninger, vil det vanligvis være anledning til å komme med. Det gjelder også ytringer som arbeidsgiveren oppfatter som uønskede, uheldige eller ubehagelige. Offentlige ansatte har et vidt spillerom – både i form og innhold – for offentlig å gi uttrykk for sin mening, også om eget arbeidsområde og egen arbeidsplass." Kilde

Hva er poenget med å ringe eller tilskrive arbeidsgiveren når en reagerer på noe en person har skrevet på facebook/twitter eller i en blogg? 


Dersom ytringen er fremsatt på egne vegne, så er det å anse som merkelig og direkte ufint at arbeidsgiver kontaktes. En del gjør det likevel, særlig kverulanter fra konspirasjonsmiljøet. Motivet er åpenbart å stoppe ytringen, kneble den som uttaler seg, unngå at ytringer som en personlig ikke liker blir fremsatt i offentlig debatt og lignende. Dette mens de selv holder fanen høyt og tilsynelatende er svært så opptatt av ytringsfriheten. 

Dette er svært uheldig for offentlig debatt! Offentlig ansatte (og privat ansatte) kan, som alle andre, delta i offentlig debatt. Dersom en er uenig i det som fremsettes, så er metoden å komme med motytringer. Slik skal en debatt virke.

For den som vil ha en mer dyptgående analyse, sjekk ut Jon Wessel-Aas sin artikkel her
Samt hans artikkel -  Krenkelser av ytringsfriheten til offentlig ansatte




Kilder: 
Sivilombudsmannen (2014) - Regulering av ansattes ytringsfrihet
Sivilombudsmannen (2013) - Sak om ansattes ytringsfrihet


I konspirasjonsmiljøet møtes kritikk med hets og sjikane

Er det noe som kjennetegner vårt samfunn er det at vi kan ytre oss i full offentlighet som vi ønsker. Vi kan sende leserinnlegg til aviser, skrive kronikker, lage blogger, sette opp diskusjonsforum, lage, facebokgrupper og så videre. hvor vi kan fronte meningene våre, uansett hvor sære eller usmakelige de er. Hvordan bruker vi denne friheten? Hva med ytringsansvaret? Kan ytringsfriheten komme i konflikt med annen lovgivning?

Retten til ytrings og meningsfrihet er en sentral menneskerettighet. De er sikret i 
Norges grunnlov (§100) og er klart uttrykt i Verdenserklæringen om menneskerettigheter (Artikkel 19) og i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter(artikkel 19), og i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (artikkel 10).
Likevel dukker følgende påstand forbløffende ofte opp i blogger, diskusjonsfora og kommentarfelter: 
”Vi har ikke ytringsfrihet, noen vil kneble oss, vi er forfulgt”.






Copyright: sifotography / 123RF Stock Photo -  processed
Det ser ut til at mange i dag innbiller seg at ytringsfrihet betyr at alt det man har på hjertet ikke kan kritiseres. Blir man motsagt, hyler man om forfølgelse og føler seg trakassert og nettstalket. Har ytringsfriheten endret karakter, eller handler det om at hvis du ikke mener det samme som meg, så har vi ingen ytringsfrihet? Mange synes rett og slett å ha glemt at ytringsfriheten også innebærer friheten til å kritisere andres ytringer.

Det snakkes i dag mye om mobbing på nettet innenfor ungdomsmiljøer. Saken er imidlertid at voksne mobber vel så mye som barn. Min påstand er at mange voksne tenker seg at ”dette internettet” er jo ikke så farlig. Det er lett å slenge fra seg bemerkninger og påstander uten å tenke på at de er synlige for hundretusener av mennesker. Mange skjønner heller ikke at det de legger ut på nettet blir liggende der, og blir svært overrasket når de møter sine egne uttalelser og blir sitert. ”Du driver forfølgelse, knebling og nettstalking”er  fraser som ofte brukes når de blir konfrontert med hva de faktisk har lagt ut på nettet. Særlig er dette synlig i deler av det alternative landskapet og ikke minst i det svarteste helvete av konspirasjonslandskapet hvor fjollete konspirasjoner lever hånd i hånd med antibarnevern og vaksinemotstand.


Kritikk møtes med en infernalsk forfølgelse
Noen av de verste nettstalkerne jeg har vært borti er godt voksne personer, som kan ha en noenlunde sober språkføring, men oppfører seg som maniske og rabiate kverulanter. Jeg har i flere måneder nå vært forfulgt av en godt voksen dame som bor på Frogner i Oslo ved navn Elin Gregusson. Jeg er ikke den eneste hun har fått i vrangstrupen. Hun har gjennom flere år forfulgt advokat Jon Wessel-Aas. Elin Gregusson er også rasende på havforskeren Øivind Bergh, uvisst av hvilken grunn egentlig. Det kan naturligvis ha sammenheng med at Gregusson er en del av det mørkeste konspirasjonsmiljøet her hjemme, og det har hun blitt kritisert for. Det hører med til historien at Bergh har hatt et rettsoppgjør med en av de andre store konspirasjonskverulantene ved navn Tore B. Krudtaa, som Gregusson kjenner godt. Det endte ikke godt for Krudtaa. Det er rørende hvordan Gregusson finner sammen med det mer talibaniserte delene av konspirasjons og alternativmiljøet. Kan være nyttig å få med seg denne bloggposten: Nettstalkerne  

Øivind Bergh var i denne sammenheng klient hos Jon Wessel-Aas, og det er mulig Gregussons hat mot Bergh rett og slett var en kjærkommen mulighet til å slå to fluer i en smekk. Hun hater Jon Wessel-Aas og siden Bergh også var kritisk til ”Stortingets rettssikkerhetsgruppe” så kan hun koble de sammen i sine evigvarende haranger på Twitter og Facebook. 

Jeg blir ofte beskyldt for å være nett-troll, stalker osv. Hvis det betyr at det jeg skriver om en del personers tankegods og påstander er hets trolling og stalking, ja da lever jeg godt med det, fordi det viser at dette er personligheter som ikke har noen filter for å håndtere kritikk eller møte påstander som voksne mennesker. Elin Gregusson hevder hun har engasjement for en god sak. Det er rare er at det stort sett ender med at hun forfølger mennesker på en ekkel måte når hun opplever kritikk. 
Jeg mener dette kan ha sin enkle forklaring i følgende forhold: Personer jeg har nevnt i en del bloggposter og som Gregusson viser til ved å linke til en blogg fra vaksinemotstanderen Dag Fallet er at dette er mennesker som har meninger og holdninger, ifølge dem selv som ikke kan angripes. Gregusson tilhører en gruppe mennesker hvor objektive sannheter er noe hver enkelt kan skape selv ut av sitt eget hode, uten å forholde seg til verden rundt seg. I et slikt landskap skal en ikke stille for mange kritiske spørsmål. Sannheter er noe den enkelte gjerne har erfart og følt seg fram til, uavhengig av fakta eller verden rundt seg. Den «individuelle sannheten» disse menneskene har kommet frem til er tett knyttet til hvem man faktisk er.  Når man blir tittet i kortene, stiller kritiske spørsmål og går i rette med tankegods, holdninger og påstander vedkommende forfekter, noe jeg gjør i en del bloggposter, går de fullstendig i svart. Det rokker ved deres egen person. Derfor oppleves legitim kritikk om deres tankegods som personangrep, hets, stalking, trolling og forfølgelse, for ikke å glemme beskyldningene om deres ytringsfrihet blir kneblet. Det Elin Gregusson må ta innover seg snart er at når man fronter sine meninger på sosiale meninger i full åpenhet, så er de ikke fredet for kritikk. 

Problemet til Gregusson er at hun har sporet fullstendig av. Hun er faktisk gått fullstendig berserk, nå på Twitter. Det hører med til historien at advokat Jon Wessel-Aas fikk skylden for at hun ble utestengt fra Facebook en periode. Det er ganske spesielt å være vitne til hva hun faktisk driver med. En voksen dame fra Frogner i Oslo er kort og godt en skikkelig nettstalker! Jeg mener det er viktig å vise frem hva hun driver med. Dette er ikke normal oppførsel


Gregusson hevder at Wessel-Aas er juridisk ansvarlig for Facebook i Norge. Hun har forfulgt Wessel -Aas noen år på nettet nå. Jeg tror ikke han bryr seg nevneverdig om Gregusson, men jeg mener dette viser et mønster i hennes virksomhet på nettet.

Etter at hun nylig fikk en ny 30 dagers utestengelse som hun klaget høylytt over på Twitter, så har det ført til at hun nå har flyttet stalkingen sin over på Twitter. 

Elin Gregusson er en person som konsekvent går etter arbeidsgiverne til de fleste av de hun kommer over som er kritiske til det hun mener og driver med på nett, og det er etter hvert ganske mange hun har på sin liste. Hun ringer konsekvent arbeidsgivere, sender e-poster, ikke bare en gang, men gjentatte ganger, samt at hun tagger arbeidsgivere på Facebook og Twitter i alle mulige sammenhenger. 

Her innrømmer Gregusson helt åpent at hun ringer og skriver til arbeidsgivere når hun mottar kritikk. Klippet er fra den åpne Facebookveggen til Rune Fardal, som allerede hadde hengt ut en dame, ansatt i en kommune på sin egen åpne facebookvegg, med bilder av resten av familien som var forsøkt sladdet, men som lett kunne kjennes igjen. Fardal har som Gregusson ikke noen hemninger med å henge ut offentlige ansatte de får på sin egen drittliste. Rune Fardal driver også en slags «TV-kanal» som kalles familiekanalen. Gregusson foreslo at hun kunne jo inviteres dit for intervju. Sukk … 

Rune Fardal var sammen med Elin Gregusson og Marius Reikers en del av den famøse rettsikkerhetsgruppen (i 2014) som ble "konstituert" av Ulf Leirstein som sitter i justiskomiteen på Stortinget for Fremskrittspartiet. Det viste seg raskt at denne rettsikkerhetsgruppen var litt av et konspirasjonsorkester. Du kan lese om det her og her  

Å kontakte arbeidsgivere er en uting. Den enkelte ansatte er sårbare, fordi det kan skape gnisninger i forhold til ledelsen, samtidig som det blir et irritasjonsmoment, fordi travle ledere bør ha annet å gjøre enn å besvare meningsløse klager fra maniske dilettanter og kverulanter. Særlig offentlig ansatte er utsatt, fordi offentlig forvaltning i praksis krever at selv de mest utrolige henvendelser gis seriøse og høflige svar. 
Fri Fagbevegelse - Opplevd netthets på jobben? Dette kan du forvente av sjefen din

Kan også anbefale hva Advokat Jon Wessel-Aas skriver om offentlig ansattes ytringsfrihet

Det er selvsagt plagsomt for både arbeidsgivere og arbeidstakere, men de fleste har hittil oppført seg profesjonelt når de får forklart hvem Gregusson er, og hvilket miljø hun tilhører, så er blokkering av hennes stadige stalking rimelig effektivt.  
Det som bekymrer meg mer er at i nettverket rundt Gregusson er det personer som også går etter øvrig familie til de hun plager. Det finnes voldsdømte personer i dette miljøet og det er svært bekymringsfullt.

Elin Gregusson er det vi kan kalle «godt skilt» og har rikelig med fritid til å holde på med aktivitetene sine på nettet. Gregusson har to profiler på Facebook. En profil hvor familie, reiseskildringer og andre trivialiteter er tema. Den andre profilen bruker hun til spetakkel og nettstaking.

Den snille profilen inneholder trivielle og familiære ting, reiseskildringer og slikt.  



Her er Profilen hun bedriver faenskap med og som er utestengt i 30 dager. Her legges det ut mengder med haranger over alle hun har på sin drittliste. Det er svært mange inkludert meg, det tåler jeg helt greit, men det er noe sært å være vitne til en godt voksen dame med en noenlunde sober språkføring fra Oslos beste vestkant faktiske driver med nettstalking og sjikane. 



Elin Gregusson er en del av nettverk i konspirasjonsmiljøet som jeg har beskrevet godt her:
Menneskerettighetsorkesteret som ikke kunne spille en tone. Det er lurt å lese seg opp der, men jeg tar med noen sentrale punkter her for å oppsummere hennes oppførsel på nettet.  

Hun hevder selv at hun er en varsler av inhabilitet og samrøre og korrupsjonslignende forhold. Det er en sannhet med store modifikasjoner.   



Legg merke til at hun fremstiller seg som engasjert i rettferdighet, åpenhet og rettsikkerhet. Alle som stiller henne spørsmål rundt dette hun ikke liker, er nettroll. Jeg er isolert sett enig med Gregusson at varslere bør få et bedre vern, som hun har tatt opp tidligere. Men der stopper vår enighet. Hun er heller ingen varsler!  

Hun har en manisk og sykelig opptatthet av alle som stiller henne spørsmål og ber henne dokumentere sine påstander. Skal man varsle må man alltid kunne dokumentere det man varsler om. Seriøse varslere gjør det, og hvis det viser seg at dokumentasjonen ikke er tilstrekkelig, må man gi seg, eller få andre til å granske om det er hold i påstandene. Hvis ikke, går det raskt over i personforfølgelse. Elin Gregusson er i kategorien personforfølgelse. Når hun ikke klarer å underbygge/dokumentere sine påstander og beskyldninger, starter en årelang svertekampanje i stedet. Hun tåler ikke å bli motsagt, og responsen er som regel personforfølgelse hvor arbeidsgivere blir kontaktet og forsøkt dratt inn i hennes kampanjer. Hun har også en manisk trang til å tagge inn (på Twitter og Facebook) arbeidsgivere, offentlige etater og politiske partier relatert til personer hun har et svært usunt oppheng i. 
  
Elin Gregguson vifter ofte med noen videoer hvor hun etter sigende tar opp rettsikkehet menneskerettigheter, og hvor hun gir inntrykk av dette er noe som Polyteknisk Forening står bak. Det reelle er at en person ved navn Egil Borse Svendsen leier møteromslokaler i foreningen. Egil Borse Svendsen som driver «egen "forskningsstiftelse» -  Forskningsstiftelsen BICS. Det er uklart hva det forskes på. Egil Borse Svensen er en del av nettverket rundt Marius Reikerås, sammen med Elin Gregusson og Rune Fardal mfl.




Videoene er i seg selv helt greie, men Gregusson avslører absolutt ingen verdens ting. Det pludres blant annet om Røeggen-saken hvor Gregusson forsøker å gi et inntrykk av det var hun som brakte den saken frem i lyset. Det stemmer ikke. Ellers snakker hun om rettsikkerhet hvor det skinner klar i igjennom at hun kan lite om temaet.
Det var blant annet bladet Dine Penger som her gjorde en svært god gravejobb i å avdekke at DNB leverte investeringsprodukter som var komplett umulig for en lekmann å sette seg inn og vurdere. Det ble rettssak, og saken gikk gjennom alle rettsinstanser og DNB tapte saken i Høyesterett. 

Gregusson var en kort periode involvert i en sak med en småsparer. Les: TV2.no - Tove kjempet ensom kamp for å få tilbake sparepengene 
Tove Lund, som var glad for at hun nå endelig hadde fått en person som hjalp henne med saken sin, mottok nylig et brev fra Finansklagenemnda  
Der står det at de ikke lenger behandler saker fra Gregusson og at hun om hun eventuelt må skaffe seg en annen fullmektig eller advokat.  
– At vi samarbeider med finansinstitusjonene og nærmest går imot forbrukerne, det vil jeg på det mest bestemte avvise. Selvfølgelig gjør vi ikke det, sier administrerende direktør i Finansklagenemnda, Harald Sverdrup. 
 – Dere besvarer ikke henvendelser fra Elin Gregusson? 
– Nei, vi mottar ikke henvendelser fra henne. Det er helt utenkelig, sier Harald Sverdrup."  
– Over 100 e-poster med det han kaller grove beskyldninger? 
– Da burde han tilbakevise det. Hvis han mener det er grove beskyldninger så bør de per definisjon også være usaklige. Det mener jeg at de ikke er, sier Elin Gregusson. Kilde: TV2.no - Tove kjempet ensom kamp for å få tilbake sparepengene
Elin Gregusson har ikke noen kompetanse til å drive noen form for rådgiving innen dette feltet etter det jeg vet. Nå endte det til slutt godt også for Tove Lund, men det var ikke Gregussons fortjeneste. 
Se også: 
Tove Lund som ble anbefalt å investere alle sine sparepenger i 2007 av Acta  

Det som er trist er at Gregusson oppriktig tror at det er mennesker i finansmiljøet og advokater som er er er ute etter henne på grunn av "hennes engasjement". Jeg tror Gregusson kraftig overvurdere hva det er hun selv mener hun driver med. 

Legg merke til hennes ord her. Hun mener seriøst at en del advokater og finansfolk er ute etter henne. Med all respekt dette er tøv og tull! Varemerket til Elin Gregusson er at hun fremmer en rekke påstander om uredelighet blant blant dommere, advokater og i finanssektoren, men substansen og presisjonen er svært liten. 
Gregusson har noen poenger i at habilitet kan være et problem i et lite land der alle kjenner alle i en bransje, og der giftermål og kollegialitet kan skape usunne situasjoner, noe man skal være obs på. Men det er det flere som har påpekt. Utover dette har hun svært lite å fare med.  

Det som er rart er at Elin Gregusson holder fanen høyt og gir inntrykk av at hun svært så opptatt av inhabilitet, rettssikkerhet og så videre, men har ingen skrupler for å samarbeide med Marius Reikerås som er fradømt sin advokatbevilling, og som også er dømt for å drive med ulovlig rettshjelpvirksomhet, noe denne saken fra 2014 viser.  Reikerås har også mistet advokatbevillingen etter å ha rotet bort betydelige midler for en eldre klient, som lånte penger til Reikerås. Dette er grovt misbruk av den tilliten en advokat må ha. Reikerås er også straffedømt for å ha truet en annen advokat. Reikerås figurer også på videoene som Gregusson deltar i og markedsfører rundt på nettet.  


Motivet er like enkelt som banalt - Hevn!
For Elin Gregusson handler all denne støyen og den maniske oppførselen om hevn etter at rettsikkehetsgruppen hun skulle være med i ble eksponert som det den var, en gjeng dilettanter som overhode ikke hadde noen kunnskaper om rettssikkerhet og menneskerettigheter uansett.

Elin Gregusson har et enkeltmannsforetak hun kaller Rettferdighetshjelpen. Tidligere ga hun inntrykk av at en del av tilbudet var juridisk rådgiving, noe hun ikke har tillatelse til, siden hun ikke er utdannet jurist.  




Gregusson har tidligere hevdet at hun har tillatelse til å drive med nettopp juridisk rådgiving, det har hun ikke. 

Advokat Jon Wessel-Aas svarte på Gregussons Twittermelding hvor han tipset at folk kunne selv kunne sjekke om Gregusson hadde tillatelse til å drive med juridisk rådgiving. (fra 2014) Det falt ikke i god jord hos Gregusson, for å si det pent. Det hører med til historien at Gregusson hang seg opp i at Faren til Jon Wessel Aas var styreformann i Storebrand Bank ASA for noen år siden. Hun hang seg veldig opp i dette. Det framstår i ettertid som en ren hevnaksjon fra Gregussons side.

Det er egentlig litt trist det hele. Gregusson mener seriøst at Advokat Jon Wessel-Aas står bak en kampanje mot henne, etter at han svarte henne på en Twittermelding. 


Gregusson mener seriøst at Jon Wessel-Aas står bak en sjikanekampanje mot henne. Helt ærlig så tror jeg han gir en lang dag i Gregusson og lar henne lulle med sine påstander i fred. Det er uansett ikke bra det hun nå driver med. 

For sikkerhets skyld har hun utvidet sin hatliste til flere advokater, Liv Torill Evenrud og Dag Heine Bjørndal, dommer Kim Heger, jusprofessoren Hans Fr. Marthinussen, samt tidligere justisminister og forfatter Anne Holt.  Alle har vært i debatt med henne i en eller annen sammenheng, flagget uenighet, det er nok til at Gregusson omtaler alle som nettroll. 



Hun mener oppriktig at advokat Jon Wessel-Aas er ansvarlig for at hun "er stalket". Det er noe med virkelighetsorienteringen til Gregusson som er mildt sagt ute av synk.  


Jeg har tatt opp Gregussons oppførsel på nettet i noen tidligere bloggposter som er verdt å få med seg. 

Hun er ikke fremmed for å hevde at Øivind Bergh (som hun kaller Stupid) har hacket seg inn på Facebook kontoen til noen i hennes familie og skrevet en håpløs bokstavkombinasjon, eller stjålet ID-en til vedkommende. Dette begynner å bli veldig drøyt! Hacking er en forbrytelse etter norsk lov, så jeg regner med at hun har anmeldt dette, men helt ærlig er nok dette bare sprøyt!



Hun har tidligere blitt utestengt fra Facebook på grunn av innlegg som er langt utenfor det vi kan kalle normal folkeskikk tidligere. Hun mener seriøst at det er advokat Jon Wessel-Aas som står bak dette, seriøst?
Rundt 17-18 mai i år ble hun utestengt fra Facebook igjen, etter å ha brutt reglementet. Nå er hun ute fra Facebook i 30 dager. Dette er noe hun tar SVÆRT tungt, så tungt at hun har begynt en kanonade på Twitter som er helt hinsides. 


Gregusson mener oppriktig at det er en sammensvergelse at hun atter en gang er utestengt fra Facebook. Hun burde alvorlig talt meditere litt over hvorfor hun gjentakende ganger blir utestengt fra Facebook. 
Hun har da vitterlig en Facebook profil til hvor hun kan motta bursdagsselskaper og andre sosiale meldinger.  
Jeg tror det er greit å vise frem noe av det hun har brukt tiden sin til på Twitter, etter at hun ble blokkert på Facebook. Det er ikke normalt det hun nå holder på med. 

Hun bare fortsetter å male videre på at sosiale medier kontrolleres av navngitte advokater og det hun kaller nettroll ... Uff ...  

Hun mener kanskje at det burde være sensur mot å kritisere hennes oppførsel på nettet? Jo det er noen grenser for sensurpolitikk. Grensene går ved nedrige personangrep og en svært usunn personfiksering som er over alle grenser. 

Hun er for eksempel fullstendig overbevist om at Jon Wessel-Aas og Øivind Bergh står bak all mulig kritikk av henne selv, også der denne framsettes av andre. Det er langt over grensen til personforfølgelse fra hennes side.



Igjen spinner hun videre på konspirasjonene sine hvor hun igjen forsøker å gi inntrykk av taskenspill hvor han mener å ha "avslørt" at faren til Jon Wessel-Aas satt i styret i Storeband Bank. Slike opplysninger er forøvrig helt åpne og lett å sjekke. VG skrev også om saken som er nevnt under.  


Men i Gregussons univers er dette en bekreftelse på at det har foregått noe ulovlig og uetisk og hun mener det er kontroversielt at en dommer noen ganger må erklære seg inhabil. Virkeligheten er selvsagt motsatt: om dommere aldri erklærte seg inhabile, ville det ha være et problem. Å si i fra at man i en sak er inhabil er helt uproblematisk.   




  


Det kommer mye fra Gregusson som ikke henger sammen. Hun hevder i klippet over Dine Penger ikke har kjørt noen sak vdr Acta. Det stemmer ikke. Dine Penger gjorde en omfattende og solid journalistisk gravejobb i denne saken.

Dine Penger - Acta-kunder går til kamp. Les også: E24.no - Ektepar vant rettssak mot Acta. Greit å nevne at 
E24 Dine Penger (tidligere N24.no, e24 og Dine Penger) er i dag en norsk økonomiredaksjon bestående av nettsidene e24.no, dinepenger.no samt papirmagasinet Dine Penger.  

Hva mener Gregusson her? Hun kobler meg til en person ved navn Tore Sveum. Jeg aner ikke hvem han er eller hva han driver med, men det stopper ikke damen fra å koble oss sammen og lage noen forbindelseslinjer. Etter det jeg kan se har Sveum linket til en av mine bloggposter, noe som kanskje ikke er så rart da bloggposten han linker til er godt besøkt, og den tok blant annet for seg det sorteste helvete av anti-barnevernslandskapet, samt støttegruppen til Marius Reikerås, som Gregusson vitterlig er en del av. 



Fra et notat som lå ute på en gruppe kalt Forulempningstilsynet har Gregusson hengt seg veldig opp i teksten fra et notat der. Teksten var skarp, men tok opp noen Gregussons metoder når hun møter kritikk. I tillegg kobler hun som vanlig inn en rekke personer som ikke har noe med notatet og gjøre.     


Legg merke til hvem hun atter en gang sender en tweet til ....



Denne er interessant faktisk. Gregusson er ekstremt opphengt i andres utdannelse. Selv er hun tidligere lærerutdannet, som etter dagens standard med stor sannsynlighet er gått ut på dato.
Hun har en rekke ganger kritisert meg og bloggen min. Det er hun selvfølgelig i sin fulle rett til å gjøre. Jeg blogger om konspirasjonsmiljøet, vaksinemotstand m.m, og siden hun er en del av det kullsorte konspirasjonsmiljøet jeg beskriver, liker hun naturlig nok ikke det.

Videre er hun veldig opptatt av temaer jeg ifølge henne ikke kan skrive om -  Fordi Næss er da ingen forsker eller lege. Det er sant, men det går fint an å skrive om vitenskapelige temaer så lenge man har lært seg å vurdere og sjekke de kilder som foreligger. Å bruke TONE – Prinsippet er lurt i så måte, og er et av de verktøy jeg bruker for å skille shit og kanel. I tillegg har jeg i min utdannelse hatt statistikk, selv om det noe år siden nå. Jeg har også i min utdanning lært en del om hvordan man f.eks. vurderer ulike undersøkelser. Forskingsdesign, metode, utvalg, feilkilder osv. Gregusson står helt fritt til å kritisere noen av mine bloggposter om f.eks. vaksiner. Der kan hun gjerne påpeke hvor jeg tar feil.   

Gregusson bruker samme argumentasjon om Øivind Bergh. Bergh har doktorgrad i mikrobiologi, og har blant annet undervist i mikrobiologi og immunologi på sykepleierstudiet ved Høyskolen i Bergen, og mikrobiologi på Universitetet i Bergen.   




Artikkelen Gregusson linker til er denne artikkelen: “Konspirasjonsteori” – det magiske ordetsom struper samfunnsdebatten skrevet av Trond Skaftnesmo. Gregusson bør også lese Øivind Berghs kritikk av artikkelen: Kritikk av Trond Skaftnesmo. Hun kan være uenig i Berghs konklusjoner, men da bør hun kommentere det og ikke henge seg opp tøvet hun virvler opp. Paradigmeskifte forlag er et lite forlag som kort fortalt lanserer bøker og oversetter bøker som dessverre noen ganger er skjemmet av pseudovitenskapelig tant og tøv. En av de som gir ut bøker på forlaget er Trond Skaftnesmo. I hans bok Folkefiender om sannhetens pris og vitenskapens sjel renvasker og Semmelweiss-forskjønner Skaftnesmo dilettanter i forskningens verden som Andrew Wakefield (vaksiner og autisme, Olle Johansson – (høyfrekvent stråling) og ikke minst Arpad Pusztai (genmodifiserte organisme). Dette er også momenter Skaftnesmo kommer inn på i sin artikkel, som jeg med flere mener er feil. Jeg har også tatt for meg dette i min blogg - Pseudovitenskapens fanebærere del 2.  Gregusson er hjertelig velkommen til å lese den og ikke minst sette seg inn i premissene for hvorfor jeg mener Trond Skaftnesmo tar feil. Jeg regner ikke med at hun gjør det, men hun bør i det minste gjøre et forsøk på å opptre intellektuelt redelig, for en gang skyld. 

Gregusson er ifølge henne selv svært opptatt av å opptre akademisk, men hennes forsvar av Skaftnesmo er farget av hennes stadig maniske kverulering om at hun er forfulgt og trakassert, er ikke å opptre akademisk.  

Bergh og Skafnesmo er tydelig uenige, men begge argumenterer saklig og grundig. Gregusson gjør ikke noe forsøk på å gå inn i argumentasjonen, men begrenser seg til ren personhets. I den sammenhengen siterer hun en ti år gammel artikkel fra den omdiskuterte forfatteren Nils Chr Geelmuyden, som i karakteristisk stil fyrer løs med voldsomme utsagn - som ble grundig imøtegått av Bergh i hans tilsvar Exit Geelmuyden.   

   

Jeg kunne ha tatt med flere klipp her, men jeg tror det er greit å avslutte med det som er Gregussons store hodepine og som er den egentlige grunnen til at hun de siste årene er gått mer eller mindre banans på nettet. Nemlig at hun ble koblet opp mot den famøse rettsikkerhetsgruppen og Marius Reikerås.   

Kort fortalt - I 2014 klarte en liten gruppe mennesker å innynde seg hos stortingsrepresentant Ulf Isak Leirstein som sitter i justiskomiteen på Stortinget for Fremskrittspartiet. Meningen var at denne gruppen skulle jobbe med menneskerettigheter. Det ble en del rabalder da det viste seg at flere av gruppens medlemmer var og er godt plantet i det norske konspirasjonsmiljøet. (Marius Reikerås, Elin Gregusson og Rune Fardal m.fl var medlemmer av den gruppen)



Hun hevder å ha kun vært med i 6 uker i rettsikkerhetsgruppen. Gruppen fikk mye kritikk. Det plager nok Gregusson og kan forklare mye av hennes vanvittige oppførsel på nett de siste par årene. 



Gruppen ble mer eller mindre lagt ned direkte under et TV2intervju av initiativtaker og justispolitiske talsmann fra FRP Ulf Leirstein. Les også her

I telemarksavisen kunne man 01.06.2017 lese om en mann som var helt urettmessig hengt ut som pedofil på nettet. TA - Henges ut som pedofil på nettet.  
Lars Thoresen har blitt grovt hetset, og uthengt med falske pedofilianklager på nett av en blogger med base i Telemark. 
Mannen som står bak pedofilsvertingen av Thoresen er godt kjent av politiet fra tidligere.  
TA - Vi har et tjuetalls lignende saker på mannenBloggeren vi snakker om er svært godt kjent i konspirasjonslandskapet her hjemme, etter en rekke episoder hvor personer er hengt ut på en svært grov måte.  

Mener Elin Gregusson at Lars Thoresen fremstilles som offer? Det kan se slik ut i hennes Tweet. 
Riktig nok så tar Gregusson avstand fra hetsen Thoresen er utsatt for hvis man leser hennes Tweet litt mer nøye, men hun dobbeltkommuniserer her. Hun klarer også denne gangen å dra inn Øivind Berg i sine påstander om at det er hun som er faktisk er stalket. Det er ganske utrolig hvordan hun klarer å vri selv dette, til å handle om seg selv.  

Nå er det slett ikke første gang at det skjer at mennesker fra det kullsorte konspirasjonsmiljøet forsøker seg med pedofilisvering av meningsmotstandere. Det er nesten blitt en mal der i gården. 
Gregusson har selv forsøkt seg på dette tidligere. Hun er litt mer sofistikert i måten hun gjør det på, men hun balanserer på en knivsegg juridisk. Jeg har omtalt Greussons pedofilistunt her

Det er positivt at Elin Gregusson er enig med Thorsen i følgende (fra artikkelen)
– Det er svært viktig at offentlig debatt ikke blir kvalt av troll på nett, for det gjør samfunnet fattigere, og en smule dummere. Jeg er glad for at den nye straffeloven, som ble innført i fjor, har gitt politiet hjemmel for å gjøre noe med slik netthets, ved at hans atferd har blitt kriminalisert gjennom de nye paragrafene 266 og 267, avslutter Thoresen.
Dette bør hun tenke nøye igjennom er når hun hun ringer arbeidsgivere til personer hun selv har et svært usunt oppheng i, det begynner å bli en del mennesker nå!  Hun bør tenke nøye gjennom når hun stadig tagger arbeidsgivere til personer på Facebook og Twitter hun har på sin shitliste. Hun også tenke nøye igjennom hvorfor hun stadig opplever å bli utestengt fra Facebook. Gregusson bør meditere litt over at hun selv faktisk er i grenseland med sin maniske stalking vedrørende paragrafene 266 og særlig 267straffeloven.   

Det rare er at Gregusson lager så mye spetakkel for at en av hennes to offentlige profiler er utestengt fra Facebook. Hun kan da fortsette å poste alle de lange rantene sine med sin "snille profil", noe hun nå er i full gang med, men det er kanskje ikke lurt.  Familien får kanskje servert en svært selektiv versjon av hva hun driver, men det er ganske mange etterhvert som har stiftet bekjentskap med Elin Gregussons maniske fremtoning på nett som har en annen historie å fortelle. 

Dessverre så stopper ikke Elin Gregusson med sine vanvittige mange Tweets. Hun tagger politiet i Hordaland, Kripos, Domstolsadministrasjonen og Advokatforeningen. Det hun bør ta innover seg er at alle de hun tagger allerede vet hvem Elin Gregusson er og det er ikke udelt positivt for hennes del. Jeg tror ikke hun ser dette selv.   



Hvis hun seriøst mener å være utsatt for «cyberstalking» så må hun jo anmelde dette. Jeg hadde sett det som en fordel at Politiet etterforsket det, for da ville det ganske raskt ha tegnet seg et helt annet bilde enn det Gregusson forsøker å fremstille. Det ville ha tegnet seg et bilde av en person som har en svært usunn interesse for personer hun har vært i debatt med, og som er uenige med henne. Dette har pågått noen år nå.  

Det er mulig hun også venter på at en eller annen avis skal plukke opp at hun selv mener å være utsatt for "cyberstalking" og organiserte nettroll som hun kaller det. Hun hevder stadig at hun er i kontakt med journalister som er «sjokkert» over hva hun er utsatt for. Helt ærlig, så tror jeg Vær Varsom-plakatens punkt 3.9 slår inn her når en journalist hadde undersøkt hva damen selv har holdt på med de siste årene på nettet. 

Men hun har definitivt ikke tenkt å gi seg. Hun koker konspirasjonsuppe av det utroligste. Hun henger seg opp i hvem som trykker liker på facebook innlegg. Ganske nylig ringte Gregusson en person som hadde trykket liker på et innlegg hun tydeligvis ikke likte. Det er ikke en normal reaksjon for å si det forsiktig.  



Ikke bare ringer Gregusson arbeidsgivere til de hun får i vrangstrupen. Hun har nå begynt å ringe til personer som trykker liker på facebook innlegg hun ikke liker. Det er en type adferd som er svært bekymringsfull.

Gregusson gir seg ikke, hun vever sammen tant og tøv i et formidabelt tempo. En mann ved navn Peter Lütken kom på radaren til Gregusson. Hans store "forbrytelse" var at han trykket liker på et innlegg som Gregusson ikke likte. Da var spetakkelet i gang, igjen ...
I Gregussons verden finnes ikke Peter Lütken, han er selvfølgelig en annen ... Et raskt søk på gule sider viser at Peter Lütken er høyst reell, og at han bor i Trondheim. Man finner også bilder av mannen liggende på nettet. Forøvrig har han en profil på LinkedIn som var lett å finne.  
Forøvrig har Lütken skrevet en bloggpost om sin erfaring med Elin Gregusson. 

Det er bekymringsfullt når en voksen dame, relativt språkkyndig, fra Oslos beste vestkant kan sitte dag ut og dag inn og legge ut vanvittige mengder Tweets og Facebookposter, hvor hun hevder å være «cyberstalket», forfulgt, samt koker konspirasjonssuppe at Facebook og andre sosiale medier styres av en fremstående advokat i Norge, og at han «har en hær av anonyme nettroll til å hjelpe seg». 

Det er ikke bra å suse rundt med beskyldninger at meningsmotstandere har hacket familiemedlemmers Facebook-konto. Det er ikke bra å sette ut beskyldninger at det står mennesker utenfor huset hennes. Jeg håper uansett at hun anmelder det slik at det eventuelt kan etterforskes. Poenget er at da ville det nok kommet frem en helt annen historie. 

Dette handler ikke om hun er en varsler som hun selv hevder, og at det er mennesker fra Norges advokatstand og finanselite som er ute etter henne. Elin Gregusson har holdt på med sin nettstalking i flere år nå. Jeg mener seriøst at det ville være en fordel om noen i hennes nærmeste familie tok en alvorlig samtale med henne nå! Hvor ekstrem Elin Gregusson er kan en lese her: Menneskerettighetsorkesteret som ikke kunne spille en tone
   
Hun hevder at det grafses i hennes privatliv, hun hevder flere tar kontakt med barna hennes, hun påstår at man har omtalt hennes ekteskap og hennes nye mann. Men all respekt, dette er tøv. At hun har en ny mann ligger åpent på nettet, men er helt irrelevant i forhold til hennes oppførsel. Dette er en dame som uten å mukke tar kontakt med din arbeidsgiver hvis hun finner ut hvor du arbeider. Dette er en dame som uten å mukke tar kontakt med din øvrige familie hvis hun får sjansen til det. Dette er damen som vever deg inn et slags nett av konspirasjoner over "hvem som egentlig er ute etter henne" . 

Jeg tviler ikke at på at Gregusson i sitt hode faktisk tror at det er personer fra Norges advokatstand og finanselite som er ute etter henne og som har hyret "nettoll" for å ta henne. 






Gregusson driver med en ekstrem kartlegging av mennesker som trykker liker på Facebookinnlegg hun ikke liker. Legg merke til de to øverste personene som Gregusson har rammet inn, hvorav den ene jobber i DNB og den andre i i IF Skadeforsikring. Det betyr i Elin Gregussons verden at noen fra finansbransjen "er ute etter henne". Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at hun vil ringe DNB i morgen, hun har allerede tagget inn konsernsjef Rune Bjerke i sin harang på Twitter!


Å stille diagnose skal man være forsiktig med, men nå har hun en adferd og oppførsel på nettet som er svært spesiell for å si det forsiktig. Jeg mener seriøst at det ville være en fordel om noen i hennes nærmeste familie tok en alvorlig samtale med henne nå! Eller noen som er såpass oppegående i hennes nettverk at de kan nå frem med en smule fornuft og rasjonalitet.Elin Gregusson har holdt på med sin nettstalking i flere år, så jeg er vel i tvil om noen når frem til henne lenger. Det er ganske spesielt at en godt voksen dame fra Oslos vestkant med mye fritid og en grei språkføring er en beinhard nettstalker. 

Jeg syns det er trist det som skjer i konspirasjonsmiljøet. Det er stort sett full bæbu når de møter kritikk. All kritikk tas svært personlig. De går utelukkende etter person. Arbeidsgivere kontaktes, familie og øvrig nettverk er fritt vilt, og pedofilistempling is "the new black".
Dette er ikke bra og kan ende riktig galt.  

Et godt uttrykk er: «Vet foreldrene hva barna gjør på nettet»? La oss snu litt på uttrykket og spørre: «Vet barna hva foreldrene driver med på nettet»? Jeg tror faktisk ikke det! 


Blogg oppdatert 02.06.2017 - 02.07.2017 



Menneskerettighetsorkesteret som ikke kunne spille en tone
Menneskerettighetsorkesteret som ikke kunne spille en tone del 2

Nettstalkerne

PETER LÜTKEN - FORULEMPET, SA DE?

Lov om straff (straffeloven) Annen del. De straffbare handlingene Kapittel 24. Vern av den personlige frihet og fred